Steinalder i Norge

Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. 

Navnet kommer av atmennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. 

Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder;

paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), 

mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) 

og neolittisk (4000–1800 f.Kr.).

 Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.

Eldre steinalder (jegersteinalder)

Eldre steinalder i Norge (mesolitikum) deles av arkeologene i følgende faser:

Tidligmesolittisk tid (TM)

Fosna- og Komsafasen (ca.10 000–8000 f.Kr. kalibrert, 10 500-8900 14C BP ukal.)

Mellommesolittisk tid (MM)

Tørkopfasen (ca.8000–6500 f.Kr. kalibrert, 8900-7700 14C BP ukal.)

Senmesolittisk tid (SM)

Nøstvetfasen (ca.6500–4800 f.Kr. kalibrert, 7700-5900 14C BP ukal.)

Tverrpilfasen (ca.4800–4000 f.Kr. kalibrert, 5900-5230 14C BP ukal.)

Yngre steinalder (bondesteinalder)

Yngre steinalder (neolitikum) deles i tre faser:

Traktbegerfasen (ca.4000–3000 f.Kr. kalibrert, 5230-4470 14C BP ukal.)

Stridsøksfasen (ca.3000–2400 f.Kr. kalibrert, 4470-3900 14C BP ukal.)

Sen-neolitikum (ca.2400–1800 f.Kr. kalibrert, 3900-3500 14C BP ukal.)

De eldste spor av mennesker

"Den eldste bosetningen i Norge betegnes uheldigvis oftest som de første nordmenn, et av innlysende grunner håpløst begrepsbruk fordi landet og menneskene trolig ikke ble norske før tidligst i eldre jernalder". (fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).

Oluf Rygh (1833-1899) var en av grunnleggerne av fagene "arkeologi" og "stedsnavngranskning" i Norge. Rygh ble professor i historie ved Universitetet i Oslo - faktisk den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. 

Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867 og hans verk Norske Oldsaker (1875) brukes fremdeles av arkeologer som referanselitteratur. 

Før 1909 var det ikke påvist funn fra eldre steinalder i Norge. Men i de siste hundre år er det stadig dukket opp nye spor etter de første menneskene som kom hit etter istiden. Erfaringen har vist at kunnskap om kvartærgeologi er viktig hjelpemiddel for å gjøre slike funn, ved siden av evne til å se for seg det landskapet steinaldermenneskene levde i.

Fosnakulturen og Komsakulturen

Den første som fant spor etter mennesker fra eldre steinalder i Norge var geolog og arkeolog Anders Nummedal. Han drev undersøkelser av strandlinjer da han i 1909 oppdaget noe han forsøksvis kalte en «flintplass» ved Woldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. 

Arkeologer kunne konstatere at flintgjenstandene var bearbeidet av mennesker. Nummedal fant i årene som kom en rekke slike «flintplasser» på kysten av Nordmøre og Romsdal. I dag er gjengs term for slike funn steinalderboplasser, evt. steinalderlokaliteter. Nummedal ga funnkomplekset navnet Fosnakulturen etter det opprinnelige navn på byen Kristiansund - ladestedet Lille-Fosen. I 1925 fant Nummedal så de første spor av en lignende steinalderkultur i Nord-Norge som han kalte Komsakulturen, oppkalt etter fjellet Komsa nær Alta, på samisk Gurravàrri, like ved der det første funnet ble gjort.

Skiveøks av flint fra eldre steinalder funnet på Høgnipen i Østfold.

Tidligere kjente man bare til Fosna-lokaliteter langs kysten, men de siste tiårenes undersøkelser {Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering" 2009} har vist at Fosna-folket tidlig beveget seg i innlandet og på høyfjellet (langs strendene til fjellvann). Mange bruker betegnelsen Fosna/Hensbacka-kulturen om den tidlige pionerbosetningen i Sverige og Norge (etter funnstedet Hensbacka ved Munkedal i Sverige). Et svært karakteristisk trekk for Fosna-boplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene, og jo høyere over dagens havnivå, jo eldre er boplassen (bl.a. fordi topografien tyder på at steinalderjegeren anla boplassen ved- eller i nærheten av strandlinjen, havets ressurser). 

Under istiden var landet presset ned av isen, og etter at isen trakk seg tilbake har landet først raskt, senere saktere, hevet seg. 

De eldste Fosna-boplassene (10 000-8000 f.Kr.) finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene fra f.eks. Nøstvet-tid. I et barskt miljø må steder som ga god ly mot været og fine havneforhold ha spilt inn for valg av sted å slå seg ned. Av funnene ser vi at noen har sittet ved et ildsted (bål) og arbeidet med stein, tre, bein eller skinn. Alt som er av skinn, tre og bein er som regel råtnet og borte. Likevel kan vi si at vi har funnet spor etter mulige telt og/eller levegger, ut i fra steiner i halvsirkelform på boplassflaten. Funn av skrapere, bor og andre redskaper av flint vitner om bearbeiding av skinn-, bein og tre, men alt organisk materiale er nå som regel borte.

Flinten var spesielt godt egnet som materiale i våpen og redskaper på grunn av hardheten og den skarpe kanten man får når steinen deles (den kan bli ufattelig skarp). Det finnes imidlertid gode alternativer til flinten i den norske naturen, som f.eks. bergkrystall, chert og finkornet kvartsitt, som også er funnet på lokaliteter fra eldre steinalder. Fosna-folket var et nomadisk folk som flyttet rundt i tråd med sesongens variasjon på ressurstilgang. I takt med at isen trakk seg tilbake, fulgte reinsdyra og mennesket etter, og i løpet av bare 1000- til 2000 år var hele Norges kyst befolket.

Lokaliteter fra tidligmesolittisk tid 

Ca.10 000-8000 f.Kr. (kalibrert, virkelige kalenderår) eller ca.10 500-8900 14C BP (ukalibrert). 50 lokaliteter (funnsteder) sannsynligvis fra tidligmesolittisk tid er her ordnet etter fylke. Marin grense (MG) angir det høyeste nivået som havet nådde etter siste istid. Høyden avhenger av hvor man er i Norge og varierer mellom null og 220 meter over dagens havnivå. Landet var blitt presset ned av innlandsisen. Da isen smeltet, flommet havet innover det nedtrykte landet, og samtidig begynte landet å heve seg langsomt igjen (denne landhevingen pågår fortsatt, men er idag såvidt merkbar). Forskerne understreker at usikkerheten for høyden av den marine grense generelt er mindre enn 10 meter. I Norge stiger landet fortsatt med flere millimeter per år i enkelte områder. Gjennom kvartær tid (siste 2,6 millioner år) har det faktisk vært 40-50 istider, som hver gang har bundet opp store mengder vann i enorme iskapper. Dette har hver gang medført et globalt (glasi-eustatisk) havnivåfall - under siste istids maksimum for omtrent 20 000 år siden var vannstanden i verdenshavene hele 125 ± 5 meter lavere enn nåværende havnivå 

Dateringen for flere av lokalitetene ovenfor er antagelig eldste mulige datering (basert på nyere strandlinjekurver, funntype og i enkelte tilfeller forkullet materiale). Det er forøvrig også en viss usikkerhetsmargin ved C14-datering, og det har de siste tiårene blitt utarbeidet mer nøyaktige strandlinjekurver for ulike deler av Norge. Disse aller tidligste boplassene regnes nå å ha direkte sammenheng med Ahrensburgkulturen, og at det var mennesker fra det nåværende Nord-Tyskland og Nordsjøkontinentet («Doggerland») som vandret inn i det som nå regnes som Norge, jfr. pionerbosetningen.

Tidlige Fosna-lokaliteter i Norge (kartet viser også deler av Sverige og Danmark). Vi ser at det topografisk lavereliggende beltet gjennom Midt-Sverige dannet en skjærgård da havet sto 100-200 m høyere enn idag (også i Østfold, i Akershus, i Oslo-området og i Vestfold). Blomvåg er her tatt med siden det er et omdiskutert funn (bare funn av dyrerester og flintknoller).

"For 30 000 år siden var Finnmark dekket av en tykk iskappe. Denne var del av den store isbreen som dekket hele Skandinavia og det nordlige Tyskland. For 13 000- til 14 000 år siden (ca. 11 500 f.Kr.) hadde isen trukket seg såpass tilbake at kysten av Finnmark var isfri, og for rundt 11 000 år siden (9000 f.Kr.) var også fjordarmene isfrie. Mellom 9000 og 7000 f.kr. forsvant isen også fra innlandsområdene". 

Professor i arkeologi, Johannes Bøe (1891-1971) utmerket seg ved en usedvanlig rik produksjon, som spenner fra den tidligste steinalder til jernalderen. Det mest kjente verket, ved siden av doktoravhandlingen, er Le Finmarkien, som han skrev sammen med Anders Nummedal, der de etablerer Komsa-kulturen som en egen størrelse i norsk steinalder. Bøe ledet i 1930-årene utgravningene av steinalderboplassen Skipshelleren ved Straume nord for Dale i Hordaland.

Erling Johansen (1919-2000) var en arkeolog født og bosatt på Kråkerøy ved Fredrikstad. Han var rørlegger av utdannelse, og faktisk selvlært innen arkeologi. Etter stortingsvedtak ble Johansen i 1951 utnevnt til statsstipendiat tilknyttet Universitetets Oldsaksamling. På 1950-tallet påviste han hvordan store mengder flint nådde Norges steinalderbefolkning. Flint fra strender i Danmark og Skåne frøs fast i isflak og drev nordover med disse. Han sto også for viktige utgravninger ved Rødsmyra på Kråkerøy og Høgnipen i Rakkestad, Østfold. Boplassene på Høgnipen ble undersøkt av Erling Johansen i årene 1961-1974.

Strandlinjekurve for den sørlige delen av Østfold fylke. Her er den marine grense ca. 180 m.o.h.

Ingrid Fuglestvedt (født 1964 i Mysen, Østfold) er en arkeolog som har skrevet svært interessante avhandlinger om den tidlige såkalte "pionertiden" i Norge og Skandinavia. Noen av hennes verk ligger på nettet i pdf-format (f.eks. "Pionerbosetningens Fenomenologi" 2005 og "The Ahrensburgian Galta 3 Site In SW Norway" 2007). Dette er svært interessant stoff for de som vil fordype seg i arkeologien rundt den tidligste befolkningsfasen i Norge. Fuglestvedt antyder at det norske funnmaterialet fra Fosna-tid eldre enn 9500 BP kan defineres som Ahrensburg (tilknyttes Ahrensburg-kulturen) basert på en grundig gjennomgang av materiale fra lokaliteter i både Norge og Tyskland. Fuglestvedt har selv arbeidet med materiale fra Galta 3 

Alt levende (som mennesker, dyr og trær) inneholder noe radioaktivt karbon. Når så en levende ting dør, brytes mengden av karbon gradvis ned med en kjent hastighet. I løpet av 5730 år brytes halvparten av den opprinnelige karbonmengden ned, og organisk materiale (beinknokler eller trekull fra et ildsted) eldre enn 11 460 år (2 x 5730) må naturligvis inneholde så lite radioaktivt karbon at alderen vanskelig kan bestemmes, skulle man tro, men karbonet brytes nemlig ikke ned lineært. Etter 2400 år er 75 % av karbonet igjen i det organiske materialet, etter 5730 år 50 %, etter 11 460 år 25 %, etter 19 050 år 10 % og etter 38 100 år er bare én prosent av karbonet igjen i et organisk materiale. Likevel klarer man idag å måle ørsmå karbonrester - utfra mindre enn én prosent gjenværende karbonmengde - i organisk materiale som døde for opptil 50 000 år siden! Funn som er eldre enn dette lar seg rett og slett ikke C14-dateres, de er "overårige". Man finner altså alderen på det organiske materialet ved å måle mengden av gjenværende radioaktivt karbon, sammenlignet med den mengde vi idag vet finnes i levende eller «ferskt» organisk materiale. Siden mengden av radioaktivt karbon i atmosfæren ikke har vært konstant opp gjennom tidene, har man laget et system for å kalibrere en nylig gjennomført C14-datering med bl.a. dendrokronologiske data (d.v.s. trering-datering). Før kalibrering er C14-dateringen ukalibrert og angir da ikke den nøyaktige alderen på funnet i kalenderår eller vanlige år. Ukalibrerte, råe C14-dateringer angis vanligvis i år (radiokarbonår) før nåtid (på engelsk BP; Before Present, ofte skrevet 14C BP) hvor nåtid oftest er satt til år 1950. Den virkelige alderen på et funn - den kalibrerte - er noe høyere enn den ukalibrerte. Innenfor de siste ca. 10 000 år (altså dateringer yngre enn 8000 f.Kr.) er forskjellen på ukalibrert- og virkelig alder 500-1500 år. Den virkelige alderen på et funn er altså opptil 1500 år eldre enn den ukalibrerte, råe C14-dateringen (jo høyere alder, jo høyere forskjell). Det vil uansett være en relativt stor usikkerhetsmargin ved svært gamle funn (pluss/minus noen hundreår).

Lokalitetsområder fra tidligmesolittisk tid (TM) i Norge 10 000-8000 f.Kr. (d.v.s. for 10 000- til 12 000 år siden).

Arkeolog Sveinung Bang-Andersen gir oss et holdepunkt i sin "Southwest Norway at the Pleistocene/Holocene Transition: Landscape Development, Colonization, Site Types, Settlement Patterns" (pdf-format) hvor han bl.a. skriver: "The chronological frame is the closing of the Pleistocene and the first millennium of the Postglacial, covering the period ca. 12,000-9000 yr BP. All dates are quoted uncalibrated, which means about 1200–1500 years younger than absolute calendar values (Becker & Kromer 1991, Gulliksen et al. 1998)".

Hvor kom de fra?

Da det endelige nådestøtet for Weichsel-isen satte inn for 11 700 år siden (9700 f.Kr. kalibrert, virkelige kalenderår) markerte det slutten på en relativt kort kuldeperiode, og et bremfremstøt, kalt Yngre Dryas (og samtidig den endelige slutten på siste istid). Brefremstøtet i Yngre Dryas (maksimum ca. 10 500 f.Kr.) skapte det store Raet (den største endemorenen) som strekker seg som en sammenhengende rygg rundt hele Skandinavia+Finland. Weichsel-isens enorme tykkelse hadde trykket landet ned med ulik effekt i hvert område av Skandinavia. Størst var effekten i Oslo-området (marin grense ca. 220 m) og i Bottenvika (marin grense ca. 285 m). Folket som kom til det området som idag heter Norge for rundt 11 000- til 12 000 år siden kom fra sør (enten nordover langs vestkysten av Sverige eller over isen vinterstid fra Nordsjølandet) eller fra øst (fra det nåværende Russland og Nord-Finland; for 13 000- til 14 000 år siden - ca. 11 500 f.Kr. - hadde isen trukket seg såpass tilbake at kysten av Finnmark var isfri). Det var naturlig nok et jegerfolk som fulgte villreinen og som også utnyttet havets ressurser. Antagelig hadde de skinnbåter av kajakk- og umiak-type. Dette var såkalte Fosna-jegere som kjennetegnes ved funn av skiveøkser av flint og tangespisser av flint. Et stort antall av tangespissene funnet på Galta 3-lokaliteten på Rennesøy (av Fuglestvedt datert til mellom 10 200- og 9800 BP) har karakteristiske trekk som forbindes med Ahrensburgkulturen lenger sør (kilde "The Ahrensburgian Galta 3 Site In SW Norway" (pdf), Ingrid Fuglestvedt, 2007).

Skinnbåt av umiak-type

"Senere tids forskningsresultater og dateringer har avdekket eksistensen av en materiell kultur på den skandinaviske halvøya som ikke i nevneverdig grad skiller seg fra gjenstandene i de klassiske Ahrensburg-funnene. Disse funnene har yngste datering i tidsrommet mellom 9800/9500 BP, og går fortsatt i stor grad under navnet Fosna- eller Hensbacka-kultur. I disse funnsammenhengene finnes blant annet skive- og kjerneøkser (Lerbergsøkser), tangepiler og lansettmikrolitter. Arkeologen Genot Tromnau (1978: Fig.3) har pekt på en interessant gruppe funn som muligens representerer Ahrensburg-kulturens båter. Det gjelder fragmenter av mulig rammeverk for skinnbåter. Kategorien finnes i materialet fra Stellmoor (ibid:96), og Tromnau setter funnene i forbindelse med drivfangsten på stedet, der funnforholdene indikerer at dyrene har vært drevet ut i den nå fossile innsjøen ved Stellmoor (Rust 1943)". (Fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).

"En forutsetning for innvandring til Norge etter siste istid var bruken av båt (Fischer 1996:169 & 2004:33,34), uavhengig av hvilken innvandringsrute som har blitt benyttet. I denne sammenhengen kan funn av båtrammer fra Stellmoor i Tyskland vise til at man har brukt båter bestående av en stiv ramme av treverk, bein eller gevir trukket med skinn (Tromnau 1987). Denne båttypens konstruksjon er basert på det samme prinsippet som inuittenes enmanns-kajakk og den større umiaq , eller kvinnebåt som den også kalles, med plass til ca. 10 mennesker (Fischer 1996:169; Morrison 2003:28). Dateringer fra undersøkte lokaliteter viser til at hele norskekysten ble tatt i bruk i løpet av kort tid. Den raske spredningen av mennesker langs norskekysten fører til at vi kan anta at Ahrensburg-kulturen har hatt båter. Vi kan derfor trygt anta at marin tilpasning hadde eksistert i lang tid på kontinentet og på Doggerland eller i det minste var utviklet i Yngre Dryas (Bender 1978:216, Bjerck 1995, Fischer 2004:34, Kindgren 1995, Schmitt 1995, Waraas 2001)". (Fra Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering", 2009).

Nordsjølandet, eller Doggerland, mellom Danmark og England var presset opp fordi enorme ismasser trykket ned landmassene lenger nord. Etter hvert som presset fra isen avtok, havet steg fordi ismassene smeltet, og Nord-Skandinavia hevet seg, så forsvant Nordsjølandet sakte, men sikkert i havet igjen.

Folket som holdt til her, måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Arkeologen Ingrid Fuglestvedt har lansert betegnelsenPionerbosetningen for den aller første innvandringsfasen.

Omtrent slik så Nordsjølandet ut for mer enn 10 000 år siden.

Andre teorier beskriver innvandring østfra, via Sverige, eller også fra øyene i vest, direkte til Vestlandet. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra, spredte folket seg raskt langs kysten.

"I senglasial tid var store deler av Nordsjøen tørt land. Dagens konturer av den nordvesteuropeiske kysten, av Storbritannia og Danmark fantes ikke, og det var derfor landfast forbindelse mellom disse områdene. Coles (1998) har valgt å gi dette ”Nordsjølandet” navnet Doggerland. Det hersker en del usikkerhet i forhold til Doggerlands topografi og utbredelse. Det er således ingen tilfeldighet at Coles’ studie er kalt ”A Speculative Survey”. Et utvalg arbeider som tar for seg Nordsjøen i senglasial tid viser at det tross alt finnes en konsensus i forhold til Doggerlands omtrentlige flateinnhold, selv om de nøyaktige landkonturene ikke er klarlagt. Doggerland utgjorde ikke et ensidig flatt lavland, heller ikke kan det sammenlignes direkte med topografien på Nordsjøbunnen i dag. Likevel har det latt seg gjøre å identifisere noen av de mer betydelige høydedragene som nødvendigvis har eksistert. Doggerhøydene, så vel som Doggerland har i Coles’ terminologi fått navn etter fiskebanken med samme navn. Shetlands-høydene utgjør i dag Shetland. Omtrent midtveis mellom dagens Vest-Norge og Shetland fantes Viking- og Bergen-høydene, som også er oppkalt etter fiskebanker. Viking-Bergen-høydene hadde landfast forbindelse til Shetlandshøydene. Nord-nordvest for Doggerhøydene fantes tunneldalsystemer (se også Blystad 1989: Fig. 8 og 9). Dette er samme geologiske fenomen som Ahrensburg tunneldal nord for Hamburg, som ellers er kjent for rike senpaleolittiske funn. Doggerland var dertil preget av elvesystemer, hvorav enkelte utgjorde fortsettelsen av elver som i dag er kjent under navnene Themsen, Rhinen og Elben" (fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).

"Doggerland var et landområde som eksisterte som en naturlig forlengelse av det nordvest-europeiske kontinentet (Blystad 1989, Coles 1998) i Ahrensburg-reinjegernes samtid, men som nå ligger under vann. Området var tørt land til det ble fullstendig oversvømt for ca. 7800 år siden (Blystad 1989, Coles:1998). Ved overgangen fra paleolitikum til mesolitikum var store deler av Nordvest-Europa befolket av Ahrensburg-kulturen. Denne kulturen er kjent som Nordvest-Europas siste reinjegere og har fått navnet sitt etter epi-boplassen Stellmoor i Ahrensburg tunneldal ved Hamburg i Tyskland (Rust 1943). Stellmoor er 14C-datert til mellom 10130 ± 105 BP og 9810 ± 100 BP (Fischer og Tauber 1986:7,10), noe som korresponderer med dateringer fra både norske (Høgestøl og Prøsch-Danielsen 1995a) og svenske lokaliteter (Schmitt 1995:163)". (Fra Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering", 2009).

Klimaet

Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet, og mer av landet ble bart. I perioden mellom 7 og 6 000 f.Kr. skjedde det store klimaendringer. 

Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag. I den første tiden etter den kalde perioden kalt yngre dryas (12 800-11 700 år før nåtid) som markerer avslutningen på siste istid, var det så varme somre at innlandsisen smeltet tilbake i fjordene, og mer av landet ble isfritt. I perioden mellom 11 000 og 7000 år før nåtid [9000-5000 f.Kr.] skjedde det store klimaforandringer. Gjennomsnittstemperaturen om sommeren steg noen grader, bare avbrutt av kaldere perioder for om lag 10 100, 9700 og 8200 år før nåtid [8100, 7700 og 6200 f.Kr.]. Gjennom eldre steinalder [jegersteinalderen] var den gjennomsnittlige sommertemperaturen 1,5 - 2 grader varmere enn i normalperioden 1961-1990. I eldre steinalder var de fleste breene i Norge helt bortsmeltet og skoggrensen var 200-300 meter høyere enn i dag. Fra omtrent 6000 år siden, midt i yngre steinalder, falt den gjennomsnittlige sommertemperaturen noe, men det var fremdeles varmere enn i dag. De siste 6000 årene har det vært flere kjølige og milde perioder, men generelt har sommertemperaturene falt og nedbøren økt frem mot ”den lille istiden” midt på 1700-tallet.

Havbunnsedimenter utenfor Andøya viser at klimaet var ekstremt ustabilt ved slutten av siste istid, med store og hyppige vekslinger i temperaturen ved havoverflaten. I perioder på 10-40 år kom ikke temperaturen om sommeren over 3 °C. De kalde periodene ble brått avløst av varmere perioder med temperaturer på 10 °C. Denne vekslingen mellom varme eller kalde perioder pågikk i nesten 300 år.

De første plantene

Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her.

Det første treslaget som innvandret var bjørk, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel. Selv om bjørka var først ute, så måtte den vike plassen når det ble varmere. Da tok eik, lind, ask og alm opp konkurransen, og resultatet ble ofte store eikeskoger eller tette blandingsskoger med mange slags løvtrær.

De første dyrene

De første dyrene som kom hit var naturlig nok fuglene. Etter disse kom mindre rovpattedyr, med reven som det største. Isbreen trakk seg stadig lenger vekk, og vegetasjonen økte såpass at reinen fant den interessant. Etter den fulgte de større rovpattedyrene og menneskene. Reinsdyrfangst er blant de aller eldste næringene vi kjenner i Norden. I fjellet synes steinalderboplassene å være nokså ensidig plassert etter hvor reinsdyrene hadde sine trekkveier. Den høyfjells-boplassen som først ble undersøkt, er oppkalt etter stedet der den ligger, Sumtangen (sum = svømme), omtrent midt på Finnsbergvatnet nord på Hardangervidda, 1 190 moh. Her, på det smaleste stedet langs vannet, la reinen på svøm under sine trekk.

Menneskene

I dag regnes den arkeologiske funnlokaliteten Pauler  i Larvik kommune som det eldste spor etter mennesker i det som i dag er Norge. Funnet er datert til 10400 år BP (9800 f.Kr. kal.) og ligger 127 m over dagens havnivå. Steinaldermennesket så ut omtrent som vi gjør i dag. De som kom hit først, var nok noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker, bortsett fra at de gjennomsnittlig var noe lavere.

Gjennomsnittsalderen derimot var under det halve av hva den er i dag, men forbedret seg fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Man døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var man heldig, kunne man altså likevel bli 50 år eller mer. Likevel; den gangen ble man nok regnet som fullvoksen i 15–16 års alderen, og som gammel i 30-års alderen. Norges eldste skjelettfunn, Søgnekvinnen, antas å ha vært 35–40 år gammel og ca. 155 cm høy da hun døde for ca. 8 600 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994.

Steinaldermenneskenes tilsynelatende enkle livsform og mangel på vesentlige tekniske framskritt gjennom flere tusen år må sees i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et betraktelig mildere klima enn det vi har i dag. Anslagsvis trengte en steinaldermann kun å arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens behov. Steinalderkvinnen stelte nok for familiens beste fra morgen til kveld, mens hun drev matauk ved siden av, som sanking og fisking. De måtte også produsere alt av våpen, redskap og husgeråd, og barna måtte sikkert bidra med sitt, så snart de hadde lært å ta seg fram på egenhånd.

Kirkhelleren på Træna.

Men så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt boliger, fangstmetoder eller arbeidsredskaper. Man kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde man derfor også i noen tusen år.

Vi kan anta at mye tid og tanker ble viet til datidens tro og rituelle tradisjoner. Man var jo helt avhengig av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundet med fangst og overlevelse. Man henvendte seg da sikkert til forskjellige guder og naturens makter med sine bønner og ofringer.

Boplassene

Boplassen som ga navnet til nøstvetkulturen. Stedet er skiltet, og ligger rett vest for kjøpesenteret påVinterbro i Ås

Av mer enn åtti hellere og noen få huler hvor det er gjort boplassfunn i Norge, var bare et fåtall i bruk i eldre steinalder, og her kan nevnes Vistehulen, Kirkhelleren, Sævarhelleren og Skipshelleren- og disse kom først i bruk mot slutten av perioden. Ingebjørg Njøs Storvik i sin masteroppgave i arkeologi våren 2011 (Universitetet i Bergen) ramser opp 20 hellere bare i Rogaland hvor de eldste kulturlagene kan dateres til eldre steinalder, og da helst mot slutten av perioden. De eldste spor etter mennesker i Sævarhelleren i Herand i Hardanger er fra ca. 7000 f.Kr. Kirkhelleren i Nordland ble tatt i bruk fra ca. 7000 f.Kr., mens Vistehola i Randaberg kommune ble først tatt i bruk av jegerfolk rundt 6000 f.Kr. og hulen var faktisk i bruk til langt inn i jernalderen (fram til 500-tallet). Det eldste laget med menneskelig aktivitet i Skipshelleren i Hordaland dateres til ca. 5200 f.Kr., og helleren var faktisk i bruk til langt inn i jernalderen (fram til 500-tallet). Dette er forunderlig, siden andre fangstfolk som lever i det samme barske klimaet nordmenn gjorde i den eldre steinalder, har reist til dels solide hus. Forklaringen kan være at den eldre steinalders nordmenn hadde med seg levevis og tradisjoner fra reinjegerne i Nord-Tyskland, som spesielt har satt spor etter seg langs motorveien mellom Hamburg og Lübeck. I dette flatlandsområdet finnes ingen naturgitte boliger, og fangstfolket benyttet seg bare av midlertidige leirplasser før de streifet videre. Lette teltfundamenter er alt de har etterlatt seg, og det tilsvarer funnene i Norge. Funn langs Lærdalsvassdraget viser også en nærmest ufattelig konservatisme. Gjennom to-tre tusen år søkte jegerne til de samme steder for fangst av rein, uten å endre redskap eller valg av boplass. Det virker som om folk levde totalt avskåret fra kontakter og impulser utenfra.

Lokaliteter og funnplasser med eldste datering til mellom- (Tørkopfasen) og senmesolittisk (Nøstvetfasen) tid i Norge.

Ancylussjöen 7500-6000 f.Kr. De siste rester av Weichsel-isen i hvitt.

Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. De eldste hustuftene i området ved Oslofjorden er funnet ved Svinesund, og dateres til 6000-7000 f.Kr.

 Med disse boplassene som utgangspunkt, foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr.

En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje kjernefamilier, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom, flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet.

Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet.

En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.

Husværet

Skinnteltet var en anvendelig bolig under flytting og jakt.

Et stykke sørøst for Hardangerjøkulen ligger det funnrike stedet Sumtangen. Reinjegerne fra eldre steinalder har her etterlatt seg spor etter Norges eldste kjente bolig, en slags gamme med gulvet gravd ned som en grop. Ifølge tre karbondateringer er den minst 8 000 år gammel. Indre tverrmål er ca. tre meter. Veggene var kledd med gress, kanskje også med skinn. Grunnflaten er rund med et ildsted i midten. En annen bolig – telt eller gamme – er også funnet i Gamvik, på Tverrvik-raet ut mot havet.

I eldre steinalder var det verken praktisk eller nødvendig med store solide byggverk. Man byttet ofte bosted, og klimaet var mye gunstigere enn i dag. Man klarte seg derfor godt med et skinntelt eller en enkel gamme. Hvis man, som antydet, hadde hovedboplasser ved havet, så kan det likevel være at husværene der var av en annen størrelse og kvalitet enn de på fangstboplassene i innlandet.

Man kom jo stadig tilbake til de samme stedene, så vi må anta at de faste oppholdsstedene var tilrettelagt slik at man raskt kunne få tak over hodet for kortere eller lengre tid. Sannsynligvis så sto teltstengene på plass, så det bare var å legge på skinnene, eller man satte kanskje i stand en gamme som hadde vært i bruk i mange år.

En fin heller var nok også et ettertraktet bosted hvis den lå laglig til i forhold til de årevisse forflytningene. Utover i eldre steinalder bygde man etter hvert også «hus», først kanskje som større gammer, deretter mer solide og romslige konstruksjoner.

I yngre steinalder ble husene enda større og mer solide. Klimaet var ikke lenger fullt så mildt, og på grunn av husdyrhold og enkel åkerdrift ble man mer og mer bofaste. Men jakt og fiske dominerte fortsatt, og telt og jordhytter brukes fortsatt av fangstfolk den dag i dag.

Hardangervidda (1200 m.o.h.). Tidlige jaktlokaliteter (7500-6500 f.Kr. nummerert) og 6500-4000 f.Kr. vesentlig fra Nøstvet-tid.

Næringsgrunnlage

Reinen var det viktigste viltet for de første menneskene som kom hit til landet.

Jakt og fiske, sammen med sanking av spiselige ville vekster, var den eneste måten å livnære seg på de første 5–6 tusen årene i Norge. Mest ettertraktet var nok vilt som ga mye mat, slik som rein, elg, hjort og villsvin. Kanskje fantes også den nå utdødde uroksen i skogene her? Bjørn, ulv, mår og gaupe var nok også ettertraktet for skinnets skyld. Dessuten var disse rovpattedyrene konkurrenter i matfatet og ofte en trussel mot menneskene, så man gikk nok ikke av veien for å felle disse når anledningen bød seg. I tillegg til storviltet fantes det bever, hare, storfugl og annet småvilt.

Fisk, sel, småhval (som f.eks. nise) og sjøfugl utgjorde en stor del av næringsgrunnlaget, og var også hovedgrunnen til at man i steinalderen var så bundet til havet. Dette var en lett tilgjengelig ressurs som sjeldent sviktet. Dessuten var muslinger, snegler og andre smådyr også ettertraktet mat. Tidevannsforskjellen ogoksygenmengden i havet var større enn i dag, noe som ga enda bedre grunnlag for livet der.

Planter, røtter, bær og nøtter har vært et viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Dessuten var klimaet så mildt at det godt kan ha fantes forskjellige ville frukter her. Trolig var det en overflod av alt, både på land og i vannet.

I Sævarhelleren i Hardanger, hvor det eldste kulturlaget er fra ca. 7000 f.Kr., ble det funnet hovedsakelig rester fra fisk (blåstål, rødnebb, berggylt, torsk og makrell) og skalldyr (blåskjell og strandsnegl). Det ble og funnet beinrester fra elg, villsvin og bjørn.

Utgravningene av Skipshelleren i Hordaland resulterte i nesten 176 000 bein- og beinfragmenter fra dyr; hvorav 85% fra pattedyr, 14% fra fisk og 1% fra fugl. Avfallsdyngen på denne boplassen var faktisk 1,7 m dyp på det meste. Avfallsdyngen i de eldre kulturlagene (det eldste fra ca. 5200 f.Kr.) avslørte at steinalderfolket her hovedsakelig fisket torsk, sei, lyr, lange og laks. Av pattedyr jaktet de hovedsakelig på hjort, fjordsel og villsvin (det ble og funnet en god del bein fra bjørn). De jaktet også på fuglearter som storfugl, rype og and (ender). Redskapsfunnene i Skipshelleren omfattet bl.a. 120 fiskekroker av bein, 18 harpun- og lysterspisser av bein, samt pilspisser av flint, kvarts og skifer.

I Vistehulen ble det i avfallsdyngen funnet beinrester fra ca. 50 dyrearter (50% fra fugl, 35% fra pattedyr og 15% fra fisk); mest fra villsvin, sel, elg, torsk, geirfugl og lomvi (fugl). Denne hulen var faktisk mer eller mindre i bruk fram til jernalderen (500-tallet; akkurat som Skipshelleren i Hordaland).

Litt om fangstmetoder

Fiskekrok av bein

Det fantes forskjellige metoder for fangst av de forskjellige artene, men hovedmetodene for fangst av større vilt kan vi tenke oss har vært følgende;

Snikjakt, hvor jegeren ventet på viltet bak et bogastelle, eller snek seg mot dette.

Klappjakt, hvor en gruppe jaget viltet mot ventende jegere.

Styrtjakt, hvor enkeltdyr eller hele flokker ble jaget utfor stup slik at de slo seg ihjel.

Fangstanlegg, hvor man ofte brukte stengsler som en «trakt» for å lede viltet mot disse.

Til fangst av mindre vilt og fugl har man ganske sikkert brukt forskjellige feller og snarer. I havet ble sel og småhval harpunert fra båt. Selen ble nok også ofte tatt ved å avskjære rømningssveien mot vannet mens den var på land, og på isen om vinteren.

Vi antar at fjordene og vassdragene sto stinne av fisk den gang, og at metodene for å fange disse var omtrent som i dag; Stang eller håndsnøre, line med flere kroker, forskjellige ruser, og harpun til større fisk. Garn og annet flettverk har nok også vært brukt, særlig som stengsel for stimfisk.

Redskapsmaterialer

Typiske funn fra steinalderen

Det aller meste av det som er funnet av etterlatenskaper fra steinalderen er – naturlig nok – rester etter våpen og redskap laget av flint eller annen stein, samt mengder av avslag på knakkeplassenehvor steinen ble bearbeidet. Ca 3 700 f.Kr hadde man på en strekning fra Varangerfjorden i nord til Rogaland i sør – ca. to tusen km – tatt i bruk skifer til redskaper, etter å ha utviklet slipeteknikk. Men etter ca. to tusen år ble det slutt på skiferbruken. En av steinalderens gåter er hvorfor man, over et så stort område og omtrent samtidig, opphørte å bruke skifer, som hadde frembrakt noen av de mest funksjonelle og vakre redskaper i nordisk steinalder.

Men vi må huske at hoveddelen av datidens redskaper og våpen faktisk var laget av annet og mer forgjengelig materiale. Steder hvor man har funnet mer nyanserte spor fra steinalderen, er bl.a. under hellere hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom årtusener og vært mer beskyttet mot forvitring. Funn fra slike steder viser at anslagsvis bare 10 % av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber og annet som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag, er altså bare noen biter av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til.

Skinn må ha vært det viktigste materialet som fantes den gangen. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bolig, båter, tauverk og mye mye mer. Uten skinnene sine hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer.

Av bein og horn lagde man en mengde forskjellige redskap og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring.

Byttet de nedla var altså den viktigste «materialgiveren» for steinalderfolket, i tillegg til maten det ga.

Båten og vannveien

Båten har vært en grunnleggende nødvendighet for befolkningen av Norge. Helt siden de første kom hit, trolig nettopp i båt, og langt opp i historisk tid, har den vært det eneste framkomstmiddelet som dugde hvis man ville komme seg noen vei.

Med en skinnkano, stokkebåt eller flåte hadde man mye større rekkevidde og lastekapasitet enn om man skulle dra med seg ting over land. Havet, fjordene og innsjøene var datidens hovedveier, og det var rundt disse folket oppholdt seg. Her hadde de tilgang til alle havets goder, samtidig som de hadde lettest mulig tilgang til innlandet og de jaktmuligheter som fantes der. («Fjord» betyr rett og slett «der man farer».)

«Bondesteinalderen»

Hvete.

Eldre og yngre steinalder kalles ofte henholdsvis «jegersteinalder» og «bondesteinalder». Det finnes ingen brå overgang mellom disse to epokene, men i Sør-Norge er skillet satt ved år 6 000 BP, som dermed markerer overgangen til et gryende husdyrhold og jordbruk.

Det å holde husdyr og dyrke jorda var mye mer tidkrevende enn å hente det man trengte direkte fra naturen. Man kviet seg nok derfor i det lengste, og når disse nye næringsveiene likevel ble tatt i bruk, må det ha vært av ren og skjær nødvendighet. Hovedårsaken har nok vært at det var blitt mindre jaktbart vilt i skogene, samtidig som befolkningen hadde økt.

Nøyaktig når husdyrhold og korndyrking ble innført i de forskjellige deler av Norge vet vi ikke, men det er funnet et komplett gårdsanlegg ved Svinesund datert til ca. 2400 f.Kr. Her kunne man også avdekke åkersystemene slik de dengang ble brukt.[11] Husdyrhold ble innført i begynnelsen av perioden, mens korndyrking ikke var utbredt før et par tusen år senere, ved overgangen tilbronsealderen.

Husdyra var storfe, sau, geit og svin. Dyra var mindre av størrelse og mer robuste enn i dag, og klimaet var fortsatt mildere. Med unntak av grisen greide nok dyra seg stort sett selv gjennom vinteren uten noen særlig fôring, iallfall i lavlandet.

I lange perioder dominerte likevel sau og geit husdyrholdet, særlig i innlandet. Spesielt geita var mer hardfør og mindre krevende enn storfe, og greide seg derfor bedre gjennom eventuelt hardere vintre.

Av korn ble det dyrket bygg og hvete, og da antakeligvis i forholdet 70/30 (bygg/hvete). Utbredelsen av korndyrking markerte også slutten på steinalderen, og bronsealderen overtok.