Det ukjente fjellfolket
På høyfjellet på Nord-Vestlandet er det utallige spor etter et gammelt fjellfolk. De forteller oss kanskje at de første nordmennene var fjellfarende, og ikke sjøfarende, slik vi lenge har trodd.
Astor Furseth
Bogestelle – et skjult skytested bygget av stein – med jeger ved Trollkyrkja i Norddal. Vi vet nå at disse er typiske for vestlandsfjellene, og i norddalsområdet er det funnet hele 900 av dem. Det er imidlertid lite data som viser hvor gamle de er.
Foto: Illustrasjon: Eva Furseth
Fosnakulturen (ca. 11 000-7000 år før vår tid) er et samlebegrep på de eldste funnene fra steinalderen som er gjort i Norge. Arkeologenes og historikernes hypotese er at den første bosetningen kom til isfrie kystområder for ca. 10 000 år siden, fra sør, fra det som i dag er Nord-Tyskland, Danmark og Skåne. De eldste funnene fra Fosnakulturen er ca. 10 500 år gamle (Ryfylke).
Et karakteristisk trekk for denne kulturen er at boplassene er knyttet til de gamle strandlinjene. Under istiden var landet presset ned av mektige ismasser, men da isen smeltet bort, hevet landet seg sakte. De eldste fosnaboplassene ligger derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene
Redskapene som disse pionerinnbyggerne brukte var laget av stein, spesielt flint, mest fra Danmark, eller den kom med drivisen. De fant også gode alternativer til flint i norsk natur, som bergkrystall, chert (finkornet kvarts med sedimentær opprinnelse) og kvartsitt. Funnene i Norge ligner på andre funn fra nordeuropeiske boplasser i samme periode.
Denne hypotesen for tidlig bosetting begynte å ta form etter et funn i 1909 på Nordlandet i Kristiansund (Fosna er et annet navn på Kristiansund), og den blir stadig bekreftet av ny kunnskap fra utgravninger som er initiert av økonomiske grunner (utbygginger for olje- og gassvirksomheten, spesielt på Møre, veier, industri). De aller fleste funnene etter Fosnakulturen er gjort langs kysten av Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. En stor del av landskapet innenfor forblir derimot terra inkognito.
Forskerne baserer altså tolkningene på funn fra mengdevis av utgravninger i kystområder fra Rogaland til Finnmark. Og hypotesen blir tilsynelatende styrket ved at andre steder ikke blir undersøkt. Men forskerne har egentlig et problem, selv om de later som om de ikke har det. Det er nye, interessante funn i den langstrakte høyfjellrekken mellom Øst- og Vestlandet som nå utfordrer oppfatningen av at Fosnakulturen representerer de aller første nordmennene.
Fangstkultur i høyfjellet
I fjellet på indre Sunnmøre, der jeg er godt kjent, har det blitt stadig klarere at det har levd mennesker for lang tid tilbake. I de siste årene har sporene fra denne fjellkulturen blitt svært omfattende.
Øystein Mølmen var den første som fra 1990-årene av foretok systematiske undersøkelser, og etter den tid er det gjort en mengde nye funn. Det har blitt oppdaget et enormt antall fangstanlegg og overnattingssteder i høyfjellet. De tilhører en rik fangstkultur som representerer mange generasjoner og skiftende klimatiske forhold.
Tafjordfjella, nordover opp mot Sunndalsfjella og sørover mot Sogn, er fulle av slike spor. Det er dyregraver, ledemurer, kjøttlagre, primitive steinbuer, "skoger" av bautasteiner og steinsirkler. Men det mest forbløffende er mengden av bogesteller. Bogestelle er et steinmuret skjulested, eller skytestilling, for jakt med pil og bue eller spyd, som vi nå vet er typiske for vestlandsfjelleme.
Bare i norddalsområdet er det funnet 900 bogesteller i høyfjellet. Mange er godt bevart, andre nokså forfalt, særlig de med høyest beliggenhet. Noen har vært dekket av isbreer og har nylig dukket fram ved tilbakegang av breen. Det er underlig at flere av de høyeste er plassert på smale egger i 1650-1750 meters høyde, og at de har skyteretning tilsynelatende ut i løse lufta.
Isfrie områder under slutten av siste istid, samt nunataker, er omdiskuterte emner, men slike kan åpne for muligheten av nomadiske jegerstammer. Selv om går vi 12 000 eller 13 000 år tilbake i tid, fantes det kanskje levelige vilkår for reinsdyr i noen fjellområder. Reinen fulgte kulden og trakk mot nord, og jegerfolket fulgte etter.
Modeller av isens utbredelse og nedsmelting blir viktige for å forstå dette. Planter og dyr inntok landområder som isen mistet, og botanikere mener at produksjonen av beiteplanter antagelig var betydelig på Sunnmøre (1500 m o.h.) under disse varmeperiodene.
De første menneskene kunne ha fulgt reinen innover i fjellet, enten til nunataker eller til isfrie lommer. Funn av store fangstsystemer i høyfjellet reiser spørsmålet om det ble jaktet på rein allerede mens iskappen dekket store deler eller lå i fjellsidene. Det vil forklare plasseringen av de høyeste fangstanleggene.
Arkeologene er låst til oppfatningen om at menneskene i den eldste pionerfasen bodde på kysten og foretok streiftog inn i fjellet. Men det er mulig det var omvendt. Det jegerfolket som forsvant i Nord-Tyskland for 12-15 000 år siden dro kanskje ikke først langs norskekysten, men fulgte reinens vandringet mot høyfjellet i nordvest.
18.06.2013
Arkeolog Morten Ramstad med en 11 000 år gammel pilspiss av flint, funnet i 2012 i Langfjelldalen, Norddal. Dateringen gir grobunn for tanken om at de første nordmennene fulgte reinen inn i fjellet, og ikke var sjøfarende, slik den rådende hypotesen sier.
Foto: Astor Furseth
Funn og dateringer
Det fins enkeltstående bogestelle så vel som ansamlinger på mer enn 70 stykker, men alle har ikke vært i bruk på samme tid. De laveste på ca. 900 m o.h. er neppe svært gamle, de på toppene og eggene over 1700 m o.h. er trolig mye eldre. Det er problematisk med datering av slik steinmuring i høyfjellet. Håpet har vært gjenstandsfunn etter hvert som breene trekker seg tilbake, men til nå er det gjort bare få enkeltfunn (5000 år gamle) ved fangststeder i Norddalsfjella.
I 2006 ble det endelig utført arkeologiske utgravninger i denne høyfjellrekken (Vitenskapsmuseet, NTNU). De er gjort ved Reinsvatn i Sunndalsfjella, med funn av boplasser og gjenstander som er ca. 10 000 år gamle.
Det fins et lysstreif til. Sommeren 2012 ble det for første gang foretatt en utgravning i fjellet på Sunnmøre. Arkeologer, i regi av Universitetsmuseet i Bergen, gransket et felt oppe i Langfjelldalen (ikke så langt fra Trollstigen). Dette er nettopp i et område med mange steinmurte fangstanlegg. Det ble funnet en boplass og nesten 1000 objekter, mest av flint og bergkrystall. Blant annet ble pilspisser vurdert til å være ca. 11 000 år gamle. Det lot seg faktisk gjøre å finne nok kull fra et ildsted til C-14 datering. De bekrefter denne alderen.
For 11000 år siden var avsmeltningen åpenbart kommet langt i Langfjelldalen, og vi har fått bevis på at en gruppe jegere holdt til der på den tiden. Kan denne boplassen settes i sammenheng med de mange, gamle fangstanleggene i fjella rundt? Spørsmålet burde være så interessant for forskerne at undersøkelser av dette fjellfolket blir prioritert.
Astor Furseth
Bogestelle – et skjult skytested bygget av stein – med jeger ved Trollkyrkja i Norddal. Vi vet nå at disse er typiske for vestlandsfjellene, og i norddalsområdet er det funnet hele 900 av dem. Det er imidlertid lite data som viser hvor gamle de er.
Foto: Illustrasjon: Eva Furseth
Fosnakulturen (ca. 11 000-7000 år før vår tid) er et samlebegrep på de eldste funnene fra steinalderen som er gjort i Norge. Arkeologenes og historikernes hypotese er at den første bosetningen kom til isfrie kystområder for ca. 10 000 år siden, fra sør, fra det som i dag er Nord-Tyskland, Danmark og Skåne. De eldste funnene fra Fosnakulturen er ca. 10 500 år gamle (Ryfylke).
Et karakteristisk trekk for denne kulturen er at boplassene er knyttet til de gamle strandlinjene. Under istiden var landet presset ned av mektige ismasser, men da isen smeltet bort, hevet landet seg sakte. De eldste fosnaboplassene ligger derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene
Redskapene som disse pionerinnbyggerne brukte var laget av stein, spesielt flint, mest fra Danmark, eller den kom med drivisen. De fant også gode alternativer til flint i norsk natur, som bergkrystall, chert (finkornet kvarts med sedimentær opprinnelse) og kvartsitt. Funnene i Norge ligner på andre funn fra nordeuropeiske boplasser i samme periode.
Denne hypotesen for tidlig bosetting begynte å ta form etter et funn i 1909 på Nordlandet i Kristiansund (Fosna er et annet navn på Kristiansund), og den blir stadig bekreftet av ny kunnskap fra utgravninger som er initiert av økonomiske grunner (utbygginger for olje- og gassvirksomheten, spesielt på Møre, veier, industri). De aller fleste funnene etter Fosnakulturen er gjort langs kysten av Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. En stor del av landskapet innenfor forblir derimot terra inkognito.
Forskerne baserer altså tolkningene på funn fra mengdevis av utgravninger i kystområder fra Rogaland til Finnmark. Og hypotesen blir tilsynelatende styrket ved at andre steder ikke blir undersøkt. Men forskerne har egentlig et problem, selv om de later som om de ikke har det. Det er nye, interessante funn i den langstrakte høyfjellrekken mellom Øst- og Vestlandet som nå utfordrer oppfatningen av at Fosnakulturen representerer de aller første nordmennene.
Fangstkultur i høyfjellet
I fjellet på indre Sunnmøre, der jeg er godt kjent, har det blitt stadig klarere at det har levd mennesker for lang tid tilbake. I de siste årene har sporene fra denne fjellkulturen blitt svært omfattende.
Øystein Mølmen var den første som fra 1990-årene av foretok systematiske undersøkelser, og etter den tid er det gjort en mengde nye funn. Det har blitt oppdaget et enormt antall fangstanlegg og overnattingssteder i høyfjellet. De tilhører en rik fangstkultur som representerer mange generasjoner og skiftende klimatiske forhold.
Tafjordfjella, nordover opp mot Sunndalsfjella og sørover mot Sogn, er fulle av slike spor. Det er dyregraver, ledemurer, kjøttlagre, primitive steinbuer, "skoger" av bautasteiner og steinsirkler. Men det mest forbløffende er mengden av bogesteller. Bogestelle er et steinmuret skjulested, eller skytestilling, for jakt med pil og bue eller spyd, som vi nå vet er typiske for vestlandsfjelleme.
Bare i norddalsområdet er det funnet 900 bogesteller i høyfjellet. Mange er godt bevart, andre nokså forfalt, særlig de med høyest beliggenhet. Noen har vært dekket av isbreer og har nylig dukket fram ved tilbakegang av breen. Det er underlig at flere av de høyeste er plassert på smale egger i 1650-1750 meters høyde, og at de har skyteretning tilsynelatende ut i løse lufta.
Isfrie områder under slutten av siste istid, samt nunataker, er omdiskuterte emner, men slike kan åpne for muligheten av nomadiske jegerstammer. Selv om går vi 12 000 eller 13 000 år tilbake i tid, fantes det kanskje levelige vilkår for reinsdyr i noen fjellområder. Reinen fulgte kulden og trakk mot nord, og jegerfolket fulgte etter.
Modeller av isens utbredelse og nedsmelting blir viktige for å forstå dette. Planter og dyr inntok landområder som isen mistet, og botanikere mener at produksjonen av beiteplanter antagelig var betydelig på Sunnmøre (1500 m o.h.) under disse varmeperiodene.
De første menneskene kunne ha fulgt reinen innover i fjellet, enten til nunataker eller til isfrie lommer. Funn av store fangstsystemer i høyfjellet reiser spørsmålet om det ble jaktet på rein allerede mens iskappen dekket store deler eller lå i fjellsidene. Det vil forklare plasseringen av de høyeste fangstanleggene.
Arkeologene er låst til oppfatningen om at menneskene i den eldste pionerfasen bodde på kysten og foretok streiftog inn i fjellet. Men det er mulig det var omvendt. Det jegerfolket som forsvant i Nord-Tyskland for 12-15 000 år siden dro kanskje ikke først langs norskekysten, men fulgte reinens vandringet mot høyfjellet i nordvest.
18.06.2013
Arkeolog Morten Ramstad med en 11 000 år gammel pilspiss av flint, funnet i 2012 i Langfjelldalen, Norddal. Dateringen gir grobunn for tanken om at de første nordmennene fulgte reinen inn i fjellet, og ikke var sjøfarende, slik den rådende hypotesen sier.
Foto: Astor Furseth
Funn og dateringer
Det fins enkeltstående bogestelle så vel som ansamlinger på mer enn 70 stykker, men alle har ikke vært i bruk på samme tid. De laveste på ca. 900 m o.h. er neppe svært gamle, de på toppene og eggene over 1700 m o.h. er trolig mye eldre. Det er problematisk med datering av slik steinmuring i høyfjellet. Håpet har vært gjenstandsfunn etter hvert som breene trekker seg tilbake, men til nå er det gjort bare få enkeltfunn (5000 år gamle) ved fangststeder i Norddalsfjella.
I 2006 ble det endelig utført arkeologiske utgravninger i denne høyfjellrekken (Vitenskapsmuseet, NTNU). De er gjort ved Reinsvatn i Sunndalsfjella, med funn av boplasser og gjenstander som er ca. 10 000 år gamle.
Det fins et lysstreif til. Sommeren 2012 ble det for første gang foretatt en utgravning i fjellet på Sunnmøre. Arkeologer, i regi av Universitetsmuseet i Bergen, gransket et felt oppe i Langfjelldalen (ikke så langt fra Trollstigen). Dette er nettopp i et område med mange steinmurte fangstanlegg. Det ble funnet en boplass og nesten 1000 objekter, mest av flint og bergkrystall. Blant annet ble pilspisser vurdert til å være ca. 11 000 år gamle. Det lot seg faktisk gjøre å finne nok kull fra et ildsted til C-14 datering. De bekrefter denne alderen.
For 11000 år siden var avsmeltningen åpenbart kommet langt i Langfjelldalen, og vi har fått bevis på at en gruppe jegere holdt til der på den tiden. Kan denne boplassen settes i sammenheng med de mange, gamle fangstanleggene i fjella rundt? Spørsmålet burde være så interessant for forskerne at undersøkelser av dette fjellfolket blir prioritert.
Søgne-kvinnen
Søgne-kvinnen, steinalderkvinne funnet 1994 i en grunn vik i Søgne i Vest-Agder.
Karbonsammensetningen i skjelettet forteller at kvinnen hovedsakelig har levd av marin mat som fisk, skjell, krabbe og sel.
Tennene var uten hull, men svært nedslitt. Dette kan tyde på at kvinnen har benyttet dem som redskap, f.eks. til å bearbeide huder og skinn.
De første bosettinger i norsk eldre steinalder
I Norge finner ve de første sporene etter menneskelig virke på vidda over Voss. Der, på kanten av isen som holdt på å trekke seg tilbake, og ved Larvik utenfor Oslo. Vi snakker da om noe som skjedde for ca 11 000 år siden.
Steinaldermenneskene så ut omtrent som oss i dag. De som kom hit først, var nok noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker. I gjennomsnittlig var de noe lavere og hodeskallen var noe tykkere, mest sannsynlig vis fordi de fikk mer juling. En finner det samme fenomenet hos noen buddhistmunker som pleier å herde hverandre med å slå sandsekker mot hverandres hoder.
Norges eldste skjelettfunn er Søgne-kvinnen. Hun antas å ha vært 35–40 år gammel da hun døde, og var ca. 155 cm høy da hun døde, for ca. 9000 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994.
Det finnes omkring 100 funnsteder fra eldre steinalder i Norge alene. En typisk teltplass lå på en lett drenert sand eller gresslette nær vannet, med lett tilgang til skogen. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være drikkevann i rimelig nærhet. Stedene er helst sydvendte for å utnytte solenergien, og ligge vanligvis i le for nordavinden.
Det finnes omkring 100 funnsteder fra eldre steinalder i Norge alene. En typisk teltplass lå på en lett drenert sand eller gresslette nær vannet, med lett tilgang til skogen. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være drikkevann i rimelig nærhet. Stedene er helst sydvendte for å utnytte solenergien, og ligge vanligvis i le for nordavinden.
I begynnelsen var det få folk og mange av disse drømmeplassene, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.
Fangstfolket streifet og benyttet seg bare av midlertidige leirplasser. Teltfundamenter er alt vi har funnet i Norge fra den eldre steinalder, selv om det jo var godt mulig å bygge hus av stein Funn fra Lærdals-vassdraget viser også en nærmest ufattelig tradisjonsbevissthet. Gjennom tre tusen år dro jegerne til de samme steder for å jakte rein, uten å endre redskap eller boplass. Kan hende at disse folka levde totalt avskåret fra andre folk i lang tid, og at de derfor ikke utvikla seg spesielt, eller at det de kunne, gav dem mer en nok, uten at det var behov for å forandre noe.
Fangstfolket streifet og benyttet seg bare av midlertidige leirplasser. Teltfundamenter er alt vi har funnet i Norge fra den eldre steinalder, selv om det jo var godt mulig å bygge hus av stein Funn fra Lærdals-vassdraget viser også en nærmest ufattelig tradisjonsbevissthet. Gjennom tre tusen år dro jegerne til de samme steder for å jakte rein, uten å endre redskap eller boplass. Kan hende at disse folka levde totalt avskåret fra andre folk i lang tid, og at de derfor ikke utvikla seg spesielt, eller at det de kunne, gav dem mer en nok, uten at det var behov for å forandre noe.
De første mennesker i Norge
Isen smelter
I mange tusen år var Norge dekket av is.
Steinalderboplass
De var også sankere.
Fiskeredskaper av bein.
Reinsdyr, hjort og elg var de dyrene det ble jaktet mest på. Disse dyrene levde ikke helt ute ved kysten, men i skogen og oppe på fjellet. Menneskene måtte bevege seg bort fra kysten og mer inn i landet for å jakte på slike dyr. Når et reinsdyr var drept, utnyttet de alle delene av dyret. Pelsen ble til telt, tepper og klær, kjøttet ble brukt til mat, geviret og beina ble til redskaper og pyntesaker, og senene brukte de til å sy med. Magesekken kunne brukes som kokekar. Da tok de magesekken fra et stort dyr, hengte den opp og fylte den med vann, mat og glovarme steiner fra bålet. De varme steinene fikk vannet til å koke.
Det fantes også bjørn, rev og ulv i steinalderen. Det er usikkert om steinaldermenneskene spiste rev, men bjørnekjøtt var nok vanlig å spise, og bjørneskinnet var veldig nyttig.
Noen dyr ble det jaktet på mest på grunn av pelsen. Bever, oter, ekorn, mår og grevling var slike dyr. Pelsen var myk og varm og kunne brukes til klær – og kanskje brukte de også pelsen til byttehandel.
Reinsdyr var et viktig dyr for jegerne.
I løpet av steinalderen forandret klimaet seg, og det ble varmere enn det er i vår tid. Derfor fantes det også noen andre dyrearter enn dem som lever her nå, for eksempel villsvin. Villsvin kunne lett bli sinte, de var sterke og hurtige og hadde store, skarpe støttenner, så det kunne være farlig å jakte på dem.
Kanskje levde det også urokser i Norge i steinalderen? Det vet vi ikke sikkert. Vi vet at det levde ville hunder, og etter hvert klarte menneskene å temme hundene og bruke dem til jakt.
Steinaldermat
Steinaldermenneskene spiste noe av maten rå, uten å steke eller koke den. For å kunne steke eller koke mat trengte de ild. Det gikk an å lage ild ved å gni to tørre trestykker mot hverandre. De kunne også bruke flint for å lage ild, da slo de to flintstykker mot hverandre. Flint er en hard steinsort, og den er ganske sjelden. Den flinten de brukte i steinalderen, og også den vi kan finne i Norge i dag, kommer egentlig fra Danmark eller Sør-Sverige. Flinten hadde frosset fast i isen og drevet med havstrømmene. Det hendte også at steinaldermenneskene skaffet seg flint ved byttehandel.
Steinaldermenneskene kunne steke mat på bålet eller kunne bruke magesekken fra et stort dyr som kokekar. De kunne også lage mat i en kokegrop. En kokegrop var en grop folk grov i bakken. Først fylte de gropen med glovarme steiner, så la de maten nedi og dekket over med flere steiner. På toppen la de et lag jord slik at varmen skulle holde seg nede i gropen. Det tok nok litt tid å lage mat på denne måten.
Til å tenke over:
- Hva spiser du som vokser vilt i naturen?
- Vi ser at steinaldermenneskene ikke hadde hull i tennene. Hva tror du er grunnen til det?
- Vi ser også at tennene deres var veldig slitte. Hva var grunnen til det?
- Tror du menneskene i steinalderen hadde god eller dårlig tid?
Familieliv
Menneskene i eldre steinalder var nomader. Det betyr at de flyttet dit det var lettest å finne mat, og der det var best å bo for årstiden. De kunne flytte flere ganger i løpet av et år. Vi tror at steinaldermenneskene bodde sammen i grupper. Det var noen få familier som bodde sammen. Kanskje samlet flere grupper seg fra tid til annet for feirer høytider, bytte varer eller høre nytt.
Steinalderbolig.
Steinaldermenneskene var litt lavere enn oss, men de var nok sterkere. Vi vet ikke helt sikkert hvordan de gikk kledd, for vi har ikke funnet noen rester etter klær fra eldre steinalder. Antagelig lagde de seg klær av skinn og planter som ble sydd eller flettet sammen. De brukte skinn fra forskjellige dyr, etter temperaturen og hvilken årstid det var. Om vinteren trengte de skinn med varm pels, for eksempel fra reinsdyr eller sel. Når det var varmere, brukte de kanskje klær av tynt hjorteskinn. De brukte smykker også. De kunne lage smykker av gevir, dyretenner, stein og rav. Rav er stivnet kvae fra veldig gamle bartrær.
Barna ble regnet som voksne tidligere enn det som er vanlig i dag. For å lære å klare seg i livet var det viktig at barna var med de voksne i deres daglige gjøremål. Slik lærte barna å jakte og finne mat. De lærte hvilke planter de kunne spise, og hvordan de kunne lage redskaper, våpen og klær. Alt dette var nødvendig for dem å kunne når de selv ble voksne.
Barna hadde tid til å leke også. De lagde leker av ting de fant i naturen, og de syntes sikkert det var morsomt å fange smådyr.
Om kvelden samlet antagelig familien seg rundt bålet, og kanskje fortalte de historier. Vi vet at de hadde språk og kunne forstå hverandre, men vi vet ikke hvordan språket deres var.
Til å tenke over:
- Hvordan tror du det er å leve av det du kan få tak i fra naturen?
- Hva kan grunnen være til at steinaldermenneskene var litt lavere enn menneskene i dag?
- De voksne hadde også fritid. Hva tror du de gjorde da?
- Hvordan kan en vanlig dag for et barn i steinalderen ha vært?
Religion
I steinalderen var menneskene avhengige av naturen for å overleve. De trodde nok at det fantes krefter, eller guder, som bestemte over naturen, og derfor trengte de gudenes velvilje for å klare seg. De kan ha ofret mat eller annet av verdi til gudene.
Vi vet at steinaldermenneskene hugde bilder av mennesker og dyr inn i stein og fjell. Disse kaller vi helleristninger. Det kan godt være at helleristninger av dyr ble lagd for å få bedre jaktlykke eller til å markere gode jaktsteder.
Det er funnet flere helleristninger fra steinalderen i Norge.
Veideristning fra Stein, Ringsaker,
Vi vet ikke hva steinaldermenneskene tenkte om døden, men vi vet at de begravde sine døde. Noen fikk med seg gaver i graven, som mat, redskaper og smykker.
Til å tenke over:
- Vi vet ikke helt sikkert hvorfor helleristningene ble lagd. Hva tror du?
- Helleristninger av dyr hadde ofte noen tegn inni seg, slik som du kan se på bildet. Hva tror du slike tegn kunne bety?
- Hva kan grunnen være til at de døde fikk med seg noe i graven?
Skrevet av Hanne Solem i samarbeid med Kulturhistorisk museum, UiO.
I mange tusen år var Norge dekket av is.
Da var det ingen mennesker her. Landet vårt var som en veldig stor isbre.
Isen begynte langsomt å smelte.
Isen begynte langsomt å smelte.
Først smeltet den langs kysten, og etter hvert ble nesten all isen borte.
Dette skjedde for omtrent 11 000 år siden. Da isen hadde smeltet, begynte det å vokse planter. Først kom lav og mose, deretter gress, urter og busker. De første trærne var bjørketrær. Etter hvert kom dyrene hit, og til slutt kom menneskene. Vi kan si at menneskene fulgte etter dyrene. Dyrene viste menneskene at de kunne finne noe å leve av.
Steinalderen hadde begynt.
Steinalderen hadde begynt.
Den varte i mer enn 7000 år. Den første delen av steinalderen kaller vi eldre steinalder.
Hvordan kan vi vite noe om steinalderen?
Hvordan kan vi vite noe om steinalderen?
Vi vet en del fordi det er funnet spor etter menneskene og livet deres. Likevel er det mye vi ikke vet. Arkeologer leter etter spor fra steinalderen. Det kan være en pilspiss eller en steinøks som folk har laget, en boplass hvor de har bodd, eller et bilde folk har risset i stein. Hver ting man finner er en bit i et puslespill. Arkeologen setter sammen bitene for å få fram et bilde av hvordan folk levde før.
Mye av det som arkeologene finner av våpen og redskaper fra steinalderen, er lagd av stein. Det er derfor vi kaller denne perioden for steinalderen.
Til å tenke over:
- Hvorfor smeltet isen først langs kysten, tror du?
- Hvor tror du de første menneskene i Norge kom fra?
- Hvorfor er mesteparten av det vi har funnet fra steinalderen, lagd av stein? Hvorfor har vi ikke funnet rester etter klær, for eksempel?
- Fortsatt finner vi ut nye ting om steinalderen. Hvordan kan vi finne ut noe nytt om det som hendte for så lenge siden?
Jegere, fiskere og sankere
De første menneskene i steinalderen bodde ved kysten. De fisket i havet og jaktet på ville dyr. Da trengte de redskaper som passet til jakt og fiske.
Mye av det som arkeologene finner av våpen og redskaper fra steinalderen, er lagd av stein. Det er derfor vi kaller denne perioden for steinalderen.
Til å tenke over:
- Hvorfor smeltet isen først langs kysten, tror du?
- Hvor tror du de første menneskene i Norge kom fra?
- Hvorfor er mesteparten av det vi har funnet fra steinalderen, lagd av stein? Hvorfor har vi ikke funnet rester etter klær, for eksempel?
- Fortsatt finner vi ut nye ting om steinalderen. Hvordan kan vi finne ut noe nytt om det som hendte for så lenge siden?
Jegere, fiskere og sankere
De første menneskene i steinalderen bodde ved kysten. De fisket i havet og jaktet på ville dyr. Da trengte de redskaper som passet til jakt og fiske.
De brukte blant annet stein og bein til å lage seg spyd, økser, pil og bue, harpuner og fiskekroker.
Steinalderboplass
De var også sankere.
De levde av det de kunne samle eller sanke i naturen. Det var for eksempel bær, nøtter, røtter og skjell og fugleegg.
De fisket fra båter som de hadde lagd av skinn eller stokker. Flere av de fiskesortene vi har i dag, fantes i steinalderen; sei, torsk og laks. Steinaldermenneskene drepte også sel, og noen ganger drepte dem hval. Selen gav dem både mat og skinn.
De fisket fra båter som de hadde lagd av skinn eller stokker. Flere av de fiskesortene vi har i dag, fantes i steinalderen; sei, torsk og laks. Steinaldermenneskene drepte også sel, og noen ganger drepte dem hval. Selen gav dem både mat og skinn.
Fiskeredskaper av bein.
Reinsdyr, hjort og elg var de dyrene det ble jaktet mest på. Disse dyrene levde ikke helt ute ved kysten, men i skogen og oppe på fjellet. Menneskene måtte bevege seg bort fra kysten og mer inn i landet for å jakte på slike dyr. Når et reinsdyr var drept, utnyttet de alle delene av dyret. Pelsen ble til telt, tepper og klær, kjøttet ble brukt til mat, geviret og beina ble til redskaper og pyntesaker, og senene brukte de til å sy med. Magesekken kunne brukes som kokekar. Da tok de magesekken fra et stort dyr, hengte den opp og fylte den med vann, mat og glovarme steiner fra bålet. De varme steinene fikk vannet til å koke.
Det fantes også bjørn, rev og ulv i steinalderen. Det er usikkert om steinaldermenneskene spiste rev, men bjørnekjøtt var nok vanlig å spise, og bjørneskinnet var veldig nyttig.
Noen dyr ble det jaktet på mest på grunn av pelsen. Bever, oter, ekorn, mår og grevling var slike dyr. Pelsen var myk og varm og kunne brukes til klær – og kanskje brukte de også pelsen til byttehandel.
Reinsdyr var et viktig dyr for jegerne.
I løpet av steinalderen forandret klimaet seg, og det ble varmere enn det er i vår tid. Derfor fantes det også noen andre dyrearter enn dem som lever her nå, for eksempel villsvin. Villsvin kunne lett bli sinte, de var sterke og hurtige og hadde store, skarpe støttenner, så det kunne være farlig å jakte på dem.
Kanskje levde det også urokser i Norge i steinalderen? Det vet vi ikke sikkert. Vi vet at det levde ville hunder, og etter hvert klarte menneskene å temme hundene og bruke dem til jakt.
Steinaldermat
Steinaldermenneskene spiste noe av maten rå, uten å steke eller koke den. For å kunne steke eller koke mat trengte de ild. Det gikk an å lage ild ved å gni to tørre trestykker mot hverandre. De kunne også bruke flint for å lage ild, da slo de to flintstykker mot hverandre. Flint er en hard steinsort, og den er ganske sjelden. Den flinten de brukte i steinalderen, og også den vi kan finne i Norge i dag, kommer egentlig fra Danmark eller Sør-Sverige. Flinten hadde frosset fast i isen og drevet med havstrømmene. Det hendte også at steinaldermenneskene skaffet seg flint ved byttehandel.
Steinaldermenneskene kunne steke mat på bålet eller kunne bruke magesekken fra et stort dyr som kokekar. De kunne også lage mat i en kokegrop. En kokegrop var en grop folk grov i bakken. Først fylte de gropen med glovarme steiner, så la de maten nedi og dekket over med flere steiner. På toppen la de et lag jord slik at varmen skulle holde seg nede i gropen. Det tok nok litt tid å lage mat på denne måten.
Til å tenke over:
- Hva spiser du som vokser vilt i naturen?
- Vi ser at steinaldermenneskene ikke hadde hull i tennene. Hva tror du er grunnen til det?
- Vi ser også at tennene deres var veldig slitte. Hva var grunnen til det?
- Tror du menneskene i steinalderen hadde god eller dårlig tid?
Familieliv
Menneskene i eldre steinalder var nomader. Det betyr at de flyttet dit det var lettest å finne mat, og der det var best å bo for årstiden. De kunne flytte flere ganger i løpet av et år. Vi tror at steinaldermenneskene bodde sammen i grupper. Det var noen få familier som bodde sammen. Kanskje samlet flere grupper seg fra tid til annet for feirer høytider, bytte varer eller høre nytt.
Steinalderbolig.
Steinaldermenneskene var litt lavere enn oss, men de var nok sterkere. Vi vet ikke helt sikkert hvordan de gikk kledd, for vi har ikke funnet noen rester etter klær fra eldre steinalder. Antagelig lagde de seg klær av skinn og planter som ble sydd eller flettet sammen. De brukte skinn fra forskjellige dyr, etter temperaturen og hvilken årstid det var. Om vinteren trengte de skinn med varm pels, for eksempel fra reinsdyr eller sel. Når det var varmere, brukte de kanskje klær av tynt hjorteskinn. De brukte smykker også. De kunne lage smykker av gevir, dyretenner, stein og rav. Rav er stivnet kvae fra veldig gamle bartrær.
Barna ble regnet som voksne tidligere enn det som er vanlig i dag. For å lære å klare seg i livet var det viktig at barna var med de voksne i deres daglige gjøremål. Slik lærte barna å jakte og finne mat. De lærte hvilke planter de kunne spise, og hvordan de kunne lage redskaper, våpen og klær. Alt dette var nødvendig for dem å kunne når de selv ble voksne.
Barna hadde tid til å leke også. De lagde leker av ting de fant i naturen, og de syntes sikkert det var morsomt å fange smådyr.
Om kvelden samlet antagelig familien seg rundt bålet, og kanskje fortalte de historier. Vi vet at de hadde språk og kunne forstå hverandre, men vi vet ikke hvordan språket deres var.
Til å tenke over:
- Hvordan tror du det er å leve av det du kan få tak i fra naturen?
- Hva kan grunnen være til at steinaldermenneskene var litt lavere enn menneskene i dag?
- De voksne hadde også fritid. Hva tror du de gjorde da?
- Hvordan kan en vanlig dag for et barn i steinalderen ha vært?
Religion
I steinalderen var menneskene avhengige av naturen for å overleve. De trodde nok at det fantes krefter, eller guder, som bestemte over naturen, og derfor trengte de gudenes velvilje for å klare seg. De kan ha ofret mat eller annet av verdi til gudene.
Vi vet at steinaldermenneskene hugde bilder av mennesker og dyr inn i stein og fjell. Disse kaller vi helleristninger. Det kan godt være at helleristninger av dyr ble lagd for å få bedre jaktlykke eller til å markere gode jaktsteder.
Det er funnet flere helleristninger fra steinalderen i Norge.
Veideristning fra Stein, Ringsaker,
Vi vet ikke hva steinaldermenneskene tenkte om døden, men vi vet at de begravde sine døde. Noen fikk med seg gaver i graven, som mat, redskaper og smykker.
Til å tenke over:
- Vi vet ikke helt sikkert hvorfor helleristningene ble lagd. Hva tror du?
- Helleristninger av dyr hadde ofte noen tegn inni seg, slik som du kan se på bildet. Hva tror du slike tegn kunne bety?
- Hva kan grunnen være til at de døde fikk med seg noe i graven?
Skrevet av Hanne Solem i samarbeid med Kulturhistorisk museum, UiO.
Suscribirse a:
Entradas (Atom)